- 歌词
- 专辑列表
Vanaheim
-
Blodig Krigsmark
Så er det av glede han rider av sted
Mot solnedgangen I vest;
Vender hjematt I glede med budet om fred,
I venten om hjemkomstfest.
Men der hjemme stiger kun stillheten frem,
Intet spor av lykke, av kjære, av hjem,
Kun lukten av død og pest.
Da bryter skyer I himmelens mørke,
Og styrter yil jorden som regn,
Men uten makt til å livgi gledens tørke,
Blir det kun som et som et dystert regn.
I stille pinsel klager folket sin nød,
Forkrøplet, sorgtunge, merket av død,
I et land av gjørme og stein.
Over åsen skriker en skrekkslagen ravn
Når han skrider der stillheten rår;
I fortvilelse roper han sin kones navn,
Men stillhet er alt han får.
Han spør en krokete gamling I svart,
Med ett eneste svar: Hun er død eller dratt;
Jeg vet intet, det er mørke år.
Da bryter der noe I hans håpfulle sinn,
Og han stiger atter til hest;
Det er I et mørke han nå rider inn;
Fortapt er de han elsket mest.
Men landet hen kjempet for er fortsatt I krig,
Derfor verver han seg påny til strid,
For kjemping er det han kan best.
Men folket er trett av krigens svøp,
更多更详尽歌词 在 ※ Mojim.com 魔镜歌词网
Av styrets tunge hand,
Er trette av sult, av sykdom og nød,
Av mangel på brød og vann,
Riket er preget av gjentatte opprør;
De ender I slag og blodige oppgjør,
I et allerede krigstrett land.
Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt,
Til en liten by I øst;
Som leder for en gruppe leide menn,
Som for gull kjemper nådeløst.
Mot en oppstand som setter riket I brann,
Ledet av en mystisk kappekledt mann,
Med sverd og nattergalrøst.
Sverd finner kjød når murene rives,
Og byen ryddes tom.
Han rider med drap, der hærene strides,
For å drepe, var det de kom.
Da går lederen mot ham med tunge skritt,
Løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk,
Og faller død for sverdet hans om.
Gjennom skyene begynner da solen å skinne
Over en by I strid.
Da ser han, den falne er en kvinne,
Som han har berøvet liv.
Da først ser han den sorg som er forvoldt,
For den falne er kjent, er elsket, avholdt;
Det er hans egen viv.
-
|
